Et dypdykk i Sandvikas historie

Malmskrivergården er et lite gårdsanlegg fra midten av 1600-tallet, som hørte til Bærums Verk. Det utgjør den eldste bevarte bebyggelsen i Sandvika og ble fredet i 1979. Bygningen er bygget i samme stil som Værtshuset på Bærums Verk.

Jernfremstillingen ved Bærums Verk startet i 1604 under Kong Christian 4. som ønsket å gjøre Danmark-Norge selvforsynt med jern. De første årene benyttet jernverket malm man fant i nærområdet, men fra 1640 kom malmen fra Sørlandet med seilskuter i den isfrie tiden av året. Malm og jern ble losset og lastet på stranden nedenfor Malmskrivergården og registrert av malmskriveren.

Den eldste delen av våningshuset, som vender mot Drammensveien, ble trolig bygget rundt 1650. Gårdsanlegget hadde også bryggerhus med bakerovn og kombinert fjøs og låvebygning. Fjøset er murt av slaggstein fra masovnen på Bærums Verk. På veggen henger en ovnsplate fra 1700-tallet med Anna Kreftings initialer på. Uthusene er datert til 1790-tallet. Til Malmskrivergården hørte også badehus, brygge og to sjøboder. Disse ble revet i forbindelse med bygging av motorveien.

Anna Kreftings initialer.

Sandvika gjestgiveri

Andreas Narvesen kjøpte hus på stedet og etablerte en kolonialforretning, som trolig var Sandvikas første, i 1863. Han drev også vertshus og en skysstasjon med plikt til å holde seks hester og seks reservehester. Men det kom nye tider. I 1872 kom jernbanen til Sandvika, og det var dampskipsanløp om somrene. Det ble lite hestetransport. Skysstasjonen ble nedlagt i 1874. Det fortelles at nedleggelsen også skyldtes fyll og nattebråk.

Det var vertshusvirksomhet med overnatting i huset noen år fra 1923, før økonomien gjorde at det ble redusert til et rent serveringssted. I 1925 ble stedet restaurert og gjenåpnet som Sandviken Hotell. Heller ikke det lønte seg noe særlig før Marie Olsen overtok i 1934. Hun drev stedet under navnet Sandvika Gjestgiveri, også kalt Geita. Navnet Geita skal stedet ha fått fordi dette var den eneste restauranten som hadde hvite duker på bordene. Gjestgiveriet hadde dansegulv, levende musikk og flott utsikt over fjorden. Også Osloungdom besøkte Gjestgiveriet. De kom gjerne etter en vill ferd med bil over Ramstadsletta. Marie Olsen var en myndig dame som kastet ut dem som ikke oppførte seg bra.

Marie Olsens sønn fortsatte virksomheten frem til 1969. Gjestgiveriet (Geita) og Løkke Restaurant var de eneste to spisestedene i Sandvika på den tiden. Gjestgiveriet ble nedlagt i 1969, og det skyldtes nok delvis støy fra E18. Siden 1969 har det vært kontorer og bolig i bygningen.

Städegården, også kalt Baker Andersen-gården, er en forretningsgård. Tomten ble solgt av Andreas Narvesen til baker Thomas Rudolf Andersen, trolig på slutten av 1890-tallet. Andersen bygget bygningen som fikk et bymessig preg med sin blanding av teglstein- og pusskvaderfasade (fasade med bearbeidet bygningsstein), og som fremsto som noe spesielt for sin tid i den lille trebyen Sandvika. Andersen drev landhandleri og bakeri. Bakeriet lå i en bygning i bakgården, Bakeriutsalget lå i butikklokalet mot veien. Butikklokalet ble overtatt av Bærums øl- og vinsamlag i 1926. Dette året ble det syv år gamle brennevinsforbudet opphevet etter en folkeavstemning. I 1936 ble bygningen kjøpt av rørleggermester Franz Städe. Han etablerte rørleggervirksomhet med kontor og verksted i bakre del av bygningen. Han var svensk og kom til Sandvika som ung mann uten utdannelse. Det sies at alt han hadde med seg var en lånt rørleggertang. Städe var en teknisk begavelse. Han utførte blant annet rørleggerabeidene ved Bærum sykehus, og han hadde 40 mann i arbeid. Vinmonopolet holdt lenge til i Städegården. Da vinutsalget opphørte i 1941, etablerte fotograf Aksel Larsen seg i butikklokalene. 

Asker og Bærum tingrett holdt til i Tinghuset. Tinghuset med tilbygg, som Ingunn Stuvøy på vandringen kalte Sandvikas Akropolis, er fra 1994. Bygningskompleksets opprinnelige navn var Statens hus i Sandvika, men gjennom byggeperioden ble navnet endret til Justisbygget i Sandvika.

Tinghuset og Politihuset har vært forbundet med en underjordisk gang som har vært kalt "Sukkenes tunnel". I Venezia ligger "Sukkenes bro" der fangene sukket når de ble ført inn i fengslet og fikk et siste glimt av den venezianske lagunen gjennom gittervinduene. Fasadene i Tinghuset preges av de prefabrikkerte betongelementene med tette felt og vindusfelt med platekledde brystninger − typisk for arkitektene Engh og Seip som tegnet bygningen. Underetasjen er noe inntrukket i forhold til resten av bygningen. Tinghuset har høy arkitekturhistorisk verdi, og er et representativt eksempel på prefabrikkert betongarkitektur fra 1970-tallet.

Ringigården (med Kinogården og Brambanigården)

Den første Ringigården ble bygget av Jahn Ringi omkring 1835. Det lå forretninger i første etasje og kontorer og bolig i andre etasje. Ringigården utviklet seg til et sentrum i det gamle Sandvika. Det var skysstasjon i huset, og kommunestyret holdt sine møter her fra 1873 til kommunelokalet ble tatt i bruk i 1899. Lensmannen hadde også kontor i Ringigården i noen år, og lokaler ble leid ut til forskjellige møter. Sist, men ikke minst, ble det drevet kafé med skjenkerett for øl og vin. Om somrene på 1860-tallet var det mange av elevene ved Eckersbergs malerskole i Christiania som bodde i Sandvika i Ringigården. Læreren selv bodde med sin familie i Villa Solbakken i Løkkåsveien 5. Elevene ved skolen malte mange motiver fra Sandvika. En av elevene var Hulda Grønneberg som blant annet malte bildet av hagen til Walle Hotel. Bildet er vist her. Asta Helmers privatskole holdt til i den gamle Ringigården fra 1910 til 1928 (se nedenfor). I den gamle Ringigården holdt også Thorstensens farvehandel og barber Arthur Andersen til. Ved Ringigården lå i en periode drosjeholdeplassen. Gården ble revet i 1957, og ny ble bygget i 1960.

Stasjonsbygningen

Sandvika stasjon er en stasjon på Drammenbanen. Stasjonen, Sandviken stasjon, ble bygget ferdig til banens åpning i 1872. Drammensbanen var den gangen en smalsporet bane. Ved åpningen i 1872 gikk det fem tog til Christiania daglig. Den første stasjonsbygningen ble tatt i bruk i 1872. Bygningen ble oppført i typisk sveitserstil og rommet både venterom og restaurant. I øverste etasje bodde stasjonsmesteren. Stasjonsbygningen er tegnet av stadskonduktør Georg Bull. Han var arkitekt i Statsbanenes Arkitektkontor fra 1865 til 1887, og står også bak monumentalbygg som Vestbanestasjonen og Østbanestasjonen fra henholdsvis 1872 og 1882. Georg Bull la vekt på at hver banestrekning som ble bygget, skulle ha et enhetlig preg. Alle mellomstasjonene på Drammensbanen var i tre og i sveitserstil. I tillegg til stasjonsbygningen hadde Sandviken stasjon også en godsbygning og et venteskur med sveitserstildekor. Jernbanearkitekturen har inspirert til sveitserstilens utbredelse ut over hele landet. I Sandvika er Løkkeåsen og Sandviksåsen eksempler på dette.

Brødrene Christiansens Verksted

Teglsteinsbygningen vi ser i dag ble oppført i 1907 av Karl Christiansen på en tomt han fikk kjøpt av Donato Brambani. I første etasje startet han firmaet K. Christiansen Automobil- og Mek. Verksted. De utførte alt arbeid i den mekaniske bransjen, de hadde smie og bronsestøperi, og de drev rørleggerforretning. Det ble også reparert biler. Bedriften ble senere kalt A/S Sandvika Mekaniske Verksted. I andre etasje var det bolig for familien. Bedriften i Willy Greiners vei gikk godt, og ble trolig Bærums første bilverksted. I 1930 hadde de 15 mann i arbeid. Bedriften etablerte senere en underavdeling på Slependen. De reiste rundt i bygda og hentet biler som skulle repareres. Det hendte de støpe egne deler til bilene når de ikke fikk tak i disse andre steder. Etter hvert ble det reparert mange veteranbiler. Til verkstedet ble det på 1920-tallet bygget en bensinstasjon, som vendte ut mot gaten, den gang Ringeriksveien, som var hovedveien til Drammen og Ringerike. Bensinstasjonen var et tidstypisk nyklassisistisk "tempel" med bensinpumper foran verkstedbygningen. En Essos bensinstasjon holdt til her fra 1928.

Løkke gård og tidligere restaurant der Asker og Bærum Historielag ble stiftet i 1952,

Skomakerhuset og skomaker Ingolf Kristiansen

Kjernen i skomakerhuset er fra slutten av 1700-tallet, og huset kan være et av Sandvikas eldste. Det ble påbygget i 1823. Foruten skomakere har to garvere også holdt til i huset. Poståpneriet i Sandvika har i holdt til i huset.

Ingolf Kristiansen, født 10. juni 1938, er født i andre etasje i "Det røde huset" midt på Kalvøya. Faren, Thorvald Kristiansen, var skomaker, og hadde på slutten av 1920-tallet startet sitt eget verksted under navnet Skomaker Thv. Kristiansen. Det første verkstedet lå i et bryggerhus ved Åmodtgården. Ingolf overtok farens skomakerverksted i 1967, og flyttet i 1994 til Løkketangen 3, som han kjøpte av skomaker Morten Lind-Halvorsen. Ingolf arbeidet som skomaker i Sandvika i hele 51 år. Han overlot i 2005 verkstedet til Truls Gundersen, som driver det i dag under navnet Skomaker Gundersen.

Elias Smiths vei 5

Huset sto tidligere i Broveien (også kalt Knivstikkergata) 3. Det lå omtrent der Sandvika postkontor i Løkketangensenteret senere lå. Huset var en del av trehusbebyggelsen på Løkketangen som ble revet i 1978. Det het opprinnelig Brekkehuset etter familien Brekke som eide huset. Huset er fra omkring år 1900 og er bygget i enkel sveitserstil. Det ble opprinnelig bygget for to familier, én i hver etasje. I 2019 ble huset kalt ”Huset Midt Imellom”. Her har Sandvika museum en leilighet på loftet, som er innredet slik en bolig i Sandvika kunne se ut på 1950-tallet.

Sandvika museum LofThe ble stiftet som forening 1. mars 2013. Målet er å samle kunnskap og kulturminner fra Sandvika, og formidle dette til aktuelle målgrupper. Daglig leder i 2021 var Ellen Birgitte Ekerholt Marchand.