Tur til mystiske Finnskogen
Lærerikt om en annerledes kultur i Norge!
Finnskogtoppen
I skogtraktene rundt sjøen Røgden i østre deler av Innlandet finnes et antall finnegårder med jorder som vitner om de skogfinske bosetninger. Og nettopp hit hadde rundt 50 vitebegjærlige Historielags-medlemmer tatt turen for å oppleve noe av dette. Midt i kjerneområdet for finne-innvandringen på 1600-tallet ligger Finnskogtoppen Velværehotell, som var turens første mål. Det stod og ventet på oss, og her var det skogens ro og vinden som hørtes – og stort sett lite annet. Behagelige rom, god mat og en praktfull utsikt over Finnskogen.
Guide og lokalhistoriker
På Finnskogtoppen ble vi også tatt vel i mot av vår guide og lokalhistoriker på turen, Christer Nilsson. Etter å ha reist med ham på kryss og tvers i området sitter de fleste av oss igjen med et inntrykk at han kjente til det som var verd å vite om Finnskogen og skogfinner. I tillegg var han en som klarte å omsette sin kunnskap i levende fortellinger til oss andre. Ikke minst rundt leirbålet om kvelden der solen gikk ned i vest over Røgden-sjøen.
gjennomføre sitt finnemantall i 1686, var det norsk politikk at ingen av finnene fikk beholde sine opprinnelige finske navn. De fikk alle norske navn i boka!
Historien
Finnene som kom til Hedmark, kom særlig fra den indre og nordlige delen av Finland. Det vil si Savolaks og omegn. Mange fra dette området utvandret til skogrike områder i Midt-Sverige, slik som Värmland og Dalarne, og bosettingen og nyrydningen i Norge var en forlengelse av dette. Det oppsto nokså raskt en finsk koloni på Finnskogene. I 1686 viser finnemanntallet, et særmanntall over finner, at det var 1225 finner som var bosatt på Østlandet. Trolig er dette tallet ganske omtrentlig, da man i mange tilfelle bare telte mannen i familien, fortalte Christer Nilsson.
Da skogfinnene kom til grenseområdet mellom Norge og Sverige på 1630-tallet, slo mange seg ned rundt Røgdensjøen nord-øst for Kongsvinger. Rundt tre fjerdedeler av Røgdensjøen ligger i Norge mens resten ligger i Värmland i Sverige. Dette var et øde område på 1600-tallet, og grensen mellom de to landene var svært uklar. Skogfinnenes «røkstuger» dukket etter hvert opp. Noen av skogfinnenes «torp» ble store mens andre var mindre.
Det hører med til historien at da norske myndigheter ville
Svedjebruk
Skogfinnene skilte seg fra de norske innbyggerne i Hedmark ikke bare gjennom språk og levesett, men også ved at de drev svedjebruk. Svedjebruk, også kalt bråtebruk, er jordbruk basert på at man svir av skog og sår i asken. Særlig rug gir gode avlinger ved svedjebruk når den sås i aske som fortsatt er varm. Metoden hadde de lært den av russere. Mens man i Russland drev svedjebruk i løvskog brukte finnene granskog, noe som ga langt bedre resultat. Svedjebruket holdt seg på Finnskogen helt til 1850-åra. Den særegne formen for jordbruk var et viktig skille mellom den finske og den norske befolkninga i Solør, og skogfinnene ble til tider omtalt som svedjefinner. (Kilde: www.lokalhistoriewiki.no)
Det må sies at svedjebruket på ingen måte var bærekraftig. Ifølge vår guide Christer Nilsson ble etter hvert det meste av all skog brent ned rundt skogfinnenes opprinnelige område – Savolaks. Derved fulgte mange år med sult på 1500-tallet, noe
som endte med at svært mange flyttet vestover – først til Sverige. Når først skogen er nedbrent tar det mange år før den har vokst opp igjen.
På midten av 1600-tallet nådde den finske innvandringsbølgen Nord-Värmlands urørte skoger. Her kunne man uten konkurranse fra andre næringer drive et tradisjonelt svedjebruk. I dag ser vi vide gressbevokste enger der man etter at skogen var brent ned ryddet stein og anla åkerlapper.
Juhola finngård
Turens andre mål var Juhola Finngård. Den ble etablert i 1740 av Juho Eriksson Oinonen på det som etter hvert skulle bli svensk side av grensen (riktignok bare en kilometer fra grensen til Norge). I dag er dette et Kulturvernområde, som bevarer ett av disse landbrukslandskaper med sin spesielle flora og sine karakteristiske bygninger. Formålet med området er å beskytte og verne de spesifikke, skogfinske kulturminnene, stedet og kulturtradisjoner som ble bygget rundt Juhola. Juhola Finngård har en autentisk røkstuga kombinert med en tilbygget svensk stue bevart på den opprinnelige plassen sentralt på gårdstunet. Røkstuen, som er bygget på 1740-tallet, er fylkets største bevarte røkstuga. Den inneholder en tradisjonell finsk røkovn. Fra ovnen gikk de varme røykgassene opp mot taket som stråler varmen tilbake til rommet. Rundt beboelseshuset finnes et grovkjøkken, en badstue, en vedbod og en låve sammenbygget med stall.
Der rugen ble malt
På svensk side renner vannet fra Røgdensjøen ut gjennom Røjdåfors, og Røjdåfors kvarn var vårt neste stopp. Her ble rugen skogfinnene dyrket malt. Allerede i 1697 fikk man rettigheter til å drive kvernen. Dagens kvern ble bygget i 1859 og var i drift helt til 1960. Faktisk er den fortsatt i drift, forteller Christer Nilsson. En gang i året er det «kvarndag», forteller han. Der kan man få se at rugen blir ristet og deretter malt på den gamle kvernen.
Republikken Finnskogen
Finnskogdagene ble arrangert første gang i 1970 og har hvert år siden starten funnet sted på Svullrya i Grue Finnskog. Da blir Republikken Finnskogen proklamert, med eget flagg, og blir løsrevet fra kongeriket Norge med egen regjering og styringsverk i to dager!
Republikkens øverste leder er presidenten. Åsta Holt var president fra starten i 1970 til sin død i 1999. Ingen er ennå funnet verdig til å overta embetet, men den finske ambassadøren har siden fungert som settepresident.
Dagene markeres på Svullrya i Grue Finnskog der Finnetunet ligger. Det har flere bygninger i finsk stil, blant annet stabbur fra 1650-åra og ei finsk røykstue fra 1750.
På Svullrya blir det nye skogfinnemuseet åpnet i oktober.
Klikk på bildene under for å se hele. Klikk på "Vis mer" og se flere:
