God innsats på Ulvestuen på Isi

Hele 15 medlemmer av Historielaget hadde funnet veien til Ulvestuen på Isi for å bli med på årets dugnad.

Ulvestuen viser oss menneskenes forsvar mot dyr som trakk ned fra skogene. Vi må anta at det var sulten som drev ulven ned til bygdene vinterstid. Kanskje var dette tilfelle da bandhunden på Vestre Bjørum ved Isi, gikk tapt i slagsmålet med ulv i 1840-årene. Ulv ble siste gang sett i området da låvetaket på Østre Bjørum ble lagt om i 1909; da lusket den borte i skogbrynet. Denne ulvestuen kan man tenke seg brukt på 1600 og 1700-tallet.

En ulvestue er en fangstinnretning for rovdyr. Før i tiden var ulven en plage for folk og fe i utkanten av Bærum. Den består av en stor grop i bakken med en stang i midten. På stangen er det festet en plate med åte som kan være et kjøttstykke eller et levende dyr. Gropen blir så dekket med kvist og snø. Når ulven prøver å ta åtet, faller den ned i gropen og blir et lett bytte for folk med våpen. Det er to hovedtyper av ulvestuer; én hvor gulv og vegger består av stokker og én der veggene er dekket av stein (oppmurt ulvestue).

Ulvestuen på Isi ble registrert i 1962 av Elisabeth Skjelsvik. 1982 gjennomførte Universitetets oldsakssamling en utgraving, og Ulvestuen var ferdig rekonstruert i 1984. Funn av delvis brente stokker under gulvet, viser at gropen også var brukt til ulvestue i en tidligere periode. At det er bygget ulvestue to ganger, tyder på at stedet ble ansett som godt egnet til å fange ulv.

Det står skilt ved Isiveien der man kan gå inn til ulvestuen.

(Kilde: Hele Bærum https://barumhistorie.no/)

For alle som vil vite mer om denne Ulvestuen vil vi anbefale å lese den artikkel som finnes i Asker og Bærum Historielags Skrifter 1988-1992. Den kan lastes ned fra Nasjonalbiblioteket om du ønsker:

Bjerkek, Ole Petter: Ulvestuen og kulturlandskapet på Isi i Vestre Bærum. Vest for byen (Asker og Bærum historielag. Skrifter 1988−1992)