Boktipset august 2025 - Årbok 2016
For alle som ønsker å dykke ned i lokalhistorien for Asker og Bærum er Historielagets årbøker et veldig godt sted å begynne. Her får du beretninger fra både nyere historie og dypdykk i den eldre.
For alle som ønsker å dykke ned i lokalhistorien for Asker og Bærum er Historielagets årbøker et veldig godt sted å begynne. Her får du beretninger fra både nyere historie og dypdykk i den eldre.
ÅRBOK 2016
Skrift nr. 56 - 2016
Redaktør: Tor Wisting
Utgitt av Asker og Bærum Historielag
(2016)
Innbundet.
Det er ikke uten grunn vi vil trekke fram årboka for 2016. Her er det flere artikler som kan være verd å lese for alle som ikke har denne boka.
Spesielt kan det være interessant å se nærmere på historien om Åstad gård, som Arne Wold har skrevet.
Ikke minst fordi Åstad gård er den eneste av gårdene på Billingstad som i hovedsak er bevart som den var i forrige århundre. Det er naturlig nok gjort en del inngrep, for eksempel boligbebyggelse på Åstad-ryggen og utvidelse av Billingstad skole. Det meste av jordveien er intakt og er i dag leid ut i hovedsak til beitemark. Den følgende teksten gir minner fra hvordan det var å leve på en stor gård i Asker, og beskriver i hovedtrekk perioden 1935 til 1945 med forklarende tilbakeblikk til begynnelsen av nittenhundretallet.
Og historien om Åstad er gammel. Hele tusen år tilbake. Selv har jeg lest om at man tidligere skilte mellom Øvre og Nedre Åstad, uten at det har vært mulig å finne ut hva man mente med det.
Reisen til Asker, som Svein E. Wilhelmsen har skrevet er også interessant. En reisebeskrivelse fra Norwegische Bilder (utgitt i Leipzig) er skrevet i 1888 for det tyske publikum, av diakonissen Rikke Nissen.
Her får vi en beskrivelse fra «en annen tid» om en reise fra Kristiania til gården Furuly mellom Holmen og Hvalstrand (med dampbåt). Trolig var det på Holmen dampskipsbrygge diakonissen forlot dampbåten.
I historielagets årsskrift nummer 37 fra 1997 har Hans Chr. Mamen en artikkel om diakonissene i Asker. Eiendommen Furuly ble kjøpt i 1877 for midler arvet etter prost Lange i Asker. Sannsynligvis har diakonissene fått vite om den av professor Wåge som allerede hadde sommerhus i nærheten. Diakonissene fikk bygget hus på Furuly, og senere ble både hus og eiendom utvidet.
Historien om Gardlaushøgda er like interessant. Skrevet av Bjørn Frodahl. Gardlaushøgda ligger i Bærumsmarka rett overfor. Øverland går. Med sine 306 meter over havet er den et av de høyeste punktene nedenfor Brunkollen. Åsen kan bestiges fra flere sider. På nordvestsiden fra den blåmerkede stien som går nordover fra Ankerveien (pilegrimsleden). Ved Stein går eller fra Sørøst, hvor det går flere umerkede stier opp mot toppen fra Ankerveien. Belønningen er flere åpninger i vegetasjonen med praktfull utsikt over østre Bærum og Oslo. Hva forklaringen er på navnet gardlaus finner vi i Trygve Christensens bok Bærumsmarka – Før og nå. Forklaringen på navnet er heller gjerdeløs enn gårdløs. Plassen uten skigard eller steingard.
Navnet gardlaus kommer fra gården som lå rett nedenfor Ankerveien sørøst for selve høgda. De første opptegnelsene om gården Gardlaus er fra 1400-tallet. Og den tilhørte da Laurentiuskirken. Oslo hospital stod som eier helt til 1737, da den daværende brukeren av gården, John Trulsen, kjøpte den.
Det som er dagens situasjon, er at den gamle gården fra 1400-tallet nå har blitt et pilegrimsherberge for veifarende langs pilegrimsveien.
Terje Martinsens artikkel om da Industrien kom til Heggedal er også verd å bruke litt tid på. Om dette temaet har han foredratt på Historielagsmøter. En industrivirksomhet er Sætre kjeksfabrikk. Det er lett å forstå hvor de startet opp – på Sætre i Hurum. Ullvar’n er fortsatt et begrep blant heggedøler med «lang fartstid», skriver Terje Martinsen. Den store hvite fabrikkbygningen har dominert landskapsbilde i Heggedal gjennom generasjoner. Fra 1921 og fram til 1958 var dette bygdas største arbeidsplass. Her ble det produsert stoffer av ulike slag. Fabrikken hadde et eget manufaktur-utsalg i Heggedal. Den gang var det nemlig vanlig at kvinnene sydde mye av klærne til familien selv. Mye av produksjonen gikk imidlertid til skreddere, men først og fremst til de mange manufakturfabrikkene rundt om i landet.
Den første bedriften som skulle komme til å gi Heggedal stempel som Askers industristed, var imidlertid en fyrstikkfabrikk – Christiania Tændstikkfabrikk. Heggedal, som den skulle komme til å hete. Den 26. Januar 1875 ble fyrstikkfabrikken anmeldt til registrering i Kristiania av kjøpmannen P.E. Nerdrum og tobakksfabrikant Johannes E. With. Disse to Kristiania-karene må tidlig ha sett Heggedals konkurransefortrinn. Stedet hadde to vassdrag med fossefall, som kunne utnyttes til energi. Fra den nye jernbanen ville de legge et sidespor inn på fabrikktomten. Dermed ville transporten av tømmeret til fyrstikk. Produksjonen ble enkel.
Med knott som drivstoff. Når du går din runde rundt Semsvannet, har du gjerne passert Tveiter gård. Litt bortenfor den finner du en litt mindre bygning med et informasjonsskilt, som forteller at der var det «knottproduksjon». I månedens boktips har Jan Martin Larsen gitt oss forklaringen på hvordan dette fungerte.
Veden som ble brukt i generatorene skulle deles opp i små biter, kalt knott med størrelse omkring. 6 x 6 cm. Knotten måtte tørkes godt før bruk. Uten direkte sammenheng med at Norge ble okkupert av tyskerne i 1940 var det etter hvert bare et fåtall som fikk tillatelse til å kjøre på bensin, skriver Jan Martin Larsen. Alle andre måtte la bilen stå til krigens slutt eller montere gassgenerator. Det ble et betydelig behov for knott til biler. Tveiter var et av stedene der knapt ble produsert. Gårdens arkiver inneholder opplysninger om virksomheten.
For meg så har framdrift med knott vært et uforklarlig fenomen. Her i denne boka, får du faktisk vite hva dette gikk ut på.
